Saken gjelder tvist om eierforholdet til boligeiendom mellom tidligere samboere.

       B og A, begge født i 1952, ble kjærester i 1994 og flyttet i oktober samme år inn i enebolig i Oslo, med adresse --veien 32. Samboerforholdet ble oppløst i august 1998. Det er oppstått uenighet mellom partene om hvorvidt eiendommen eies i sameie mellom dem.

       Begge parter undertegnet bud på eiendommen på 880.000 kroner, inngitt til eiendomsmegler 23. august 1994. Budet ble senere muntlig forhøyet av B til 890.000 kroner, etter konferanse med A. Kjøpekontrakten av 7. september 1994 ble inngått i Bs navn, og eiendommen ble tilskjøtet henne. Kjøpesummen på 890.000 kroner med tillegg av omkostninger på ca 23.000 kroner ble finansiert ved pantelån på 712.000 kroner i BNP Kjøbmannsbanken og en kontantinnbetaling på 160.000 kroner. I tillegg innbetalte B et beløp på ca 45.000 kroner som ble skaffet til veie ved et forbrukslån på ca 27.000 kroner og inntjente penger i egen næring. Pantelånet ble opptatt i Bs navn. Kontantbeløpet på 160.000 kroner kom fra salg av As Harley Davidson motorsykkel som var registrert i hans datters navn.

       Etter samlivsbruddet oppsto det uenighet mellom partene om hvorvidt beløpet på 160.000 kroner var As eierinnskudd i eiendommen, eller hvorvidt beløpet var et lån til B. A hevdet at innskuddet utgjorde hans eierinnskudd ved kjøp av eiendommen og at hans eierandel utgjorde 17/100 som tilsvarte innskuddets andel av kjøpesummen inkl. omkostninger. B hevdet at beløpet på 160.000 kroner var et lån fra A til henne, og at lånet ble tilbakebetalt i 1996 ved at hun da kjøpte en Harley Davidson motorsykkel til ham.

       Om faktum for øvrig vises til byrettens saksfremstilling og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       H.r.advokat Tor M. Kindem tok på vegne av A ut stevning til Oslo byrett 22. april 1999 med påstand om at eiendommen eies i sameie mellom partene. Advokat Gunnar-Martin Kjenner innga på vegne av B tilsvar hvor det ble nedlagt påstand om at B eier eiendommen alene. Oslo byrett avsa dom 9. mai 2000 med slik domsslutning:

       A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, og B har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 16. og 17. august 2001. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner, hvorav 4 er nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Det er under ankeforberedelsen fremlagt en del nye dokumenter.

       Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

       Spørsmålet i saken er hvorvidt beløpet på 160.000 kroner som ble betalt kontant ved kjøpet av eiendommen i 1994, utgjør As eierinnskudd eller er et lån fra ham til B. De formelle eierforhold er ikke avgjørende for det reelle eierforhold.

       A flyttet inn hos B sommeren 1994. De bestemte seg for å skaffe seg en ny bolig sammen og var enige om å gifte seg. A kom over boligannonsen, og de reiste sammen for å se på huset i --veien 32, som de begge falt for. Begge hadde lav inntekt. Motorsykkelen var As eneste aktiva. B ventet på en utbetaling av skifteoppgjør fra sin tidligere ektefelle, men det var uvisst hvor stort dette beløpet var - trolig ca 150.000 -200.000 kroner - og når det ville bli utbetalt. A hadde en gjeldsbyrde på ca 640.000 kroner knyttet til tidligere næringsvirksomhet, og han hadde kontaktet advokat med sikte på å få til en privat gjeldsordning.

       Eiendommen ble kjøpt i sameie mellom partene. A skjøt inn egenkapitalen på 160.000 kroner. As gjeldsforhold var begrunnelsen for at B utad skulle stå som eneeier av eiendommen. Det vises i denne forbindelse til vitneutsagn fra advokat Tor Eggesvik. Av samme grunn skulle B alene stå ansvarlig overfor banken for boliglånet. Forutsetningen var imidlertid at begge parter skulle betjene pantelånet. As krav om eierandel refererer seg nå imidlertid kun til kontantinnskuddet på 160.000 kroner, og ikke til hans andel av låneopptaket.

       Innskuddet på 160.000 kroner var nødvendig for anskaffelsen av den felles bolig, da B alene ikke ville klart å finansiere kjøpet. Det har formodningen mot seg at A solgte motorsykkelen til underpris og oppga sin kjæreste hobby, dersom salgssummen ikke skulle skytes inn som et eierinnskudd. Det ble ikke ved kjøpet inngått noen låneavtale mellom partene eller utstedt noen sikkerhet for lånet. Så lenge samlivet varte nevnte aldri B overfor A at innskuddet var et lån. Denne påstand ble først fremsatt skriftlig i tilsvaret til Oslo byrett til tross for at B hadde vært representert ved advokat i lang tid før stevning ble uttatt.

       Omverdenens oppfatning var at begge var eiere av eiendommen. Det vises til vitneutsagn fra C og D. A opptrådte som eier utad, både overfor eiendomsmegler, naboer og kommunen. Han innbetalte deler av kjøpesummen kontant til megler. Han la ned et betydelig arbeide i eiendommen og bidro økonomisk slik at det ble mulig for B å betjene boliglånet. A var i inntektsgivende arbeide under hele samlivet og hadde enkelte år høyere inntekt enn B. Partene hadde felles økonomi. Det er ikke bevist at B hadde vesentlige inntekter utover det som fremkommer i selvangivelsene.

       Bs kjøp av en motorsykkel i januar 1996 var ingen tilbakebetaling av et lån. Sykkelen ble kjøpt til begges nytte og glede, og betalt med penger hun fikk etter skifteoppgjøret. Sykkelen ble registrert i Bs navn. Det var enighet mellom partene om kjøp av motorsykkelen, men kjøpet var ikke ment å innebære noen tilbakebetaling av lån. Sykkelen er senere solgt og pengene står på sperret konto. A har således fortsatt ikke mottatt noe oppgjør.

       Dersom to parter har ytet vederlag til kjøpet av en gjenstand, er det alminnelige formuesrettslige prinsipp at gjenstanden eies i sameie mellom partene. Dette gjelder i alle fall ved kjøp av felles bolig som har vært et felles prosjekt for partene. Det vises til Tone Sverdrup: Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv (1997) side 142 ff. Overlatelse av midler fra en samboer til en annen i forbindelse med kjøp av felles bolig må presumeres å være eierinnskudd og ikke lån, jf side 146. Det har formodningen mot seg at As kontantinnskudd på 160.000 kroner var et lån. Det er uvanlig med lån når begge parter skal benytte eiendommen til bolig.

       Det ble ikke avtalt hvor stor eierandel hver part skulle ha i eiendommen. Det er ved nedleggelse av påstanden lagt til grunn at boliglånet er tilknyttet Bs eierandel av eiendommen, og at As eierandel kun baseres på eierinnskuddet på 160.000 kroner.

       A har nedlagt slik påstand:

       Ankemotparten, B, har i hovedsak anført:

       Det fastholdes at B alene er eier av eiendommen. Det er for lagmannsretten ikke fremkommet nye bevis eller dokumentasjon for et annet resultat enn det byretten kom til. Det er i dette tilfellet den formelle eier som er den reelle eier, og det er A som eventuelt må bevise at han har en medeierrett.

       Det er B som har undertegnet alle rettslige relevante dokumenter. Budskjemaet sier intet om eierforholdet, kun om hvem som er forpliktet til å finansiere kjøpet. Partene har heller ikke inngått noen intern avtale som viser at partene er sameiere. Eventuell uklarhet om eierforholdet må gå utover A som kunne ha sikret sine rettigheter.

       Partene var ikke samboere før de flyttet inn i boligen i november 1994. Men selv om partene hadde vært samboere før innflyttingen, ville dette forhold ikke vært tilstrekkelig for å etablere en medeierrett for A i eiendommen. Medeierrett krever en avtale eller annen rettsstiftende kjensgjerning, noe som ikke er til stede. Det må stilles strengere krav for å etablere sameie mellom ugift samboende enn mellom ektefeller.

       Anskaffelsen av boligen var intet felles prosjekt for partene. B var svært bevisst på at hun ville etablere seg på egen hånd og ikke inngå noe økonomisk felleskap med A. A var ubemidlet, og B ønsket ikke å ta noen risiko ved å eie boligen sammen med ham. Hun visste imidlertid ikke om hans gjeldsforpliktelser ved kjøpet av boligen, og det benektes at hun meddelte til advokat Eggesvik at det var As uordnede gjeldsforhold som var årsak til at hun alene skulle stå som kjøper i kontrakten. Først etter flytting til --veien ble B klar over alle inkassokravene som kom til A. Vitnene Inger Steen og Otto Sanders bekreftet at B skulle eie boligen alene.

       Det er ikke tilstrekkelig bevist at As innskudd på 160.000 kroner var nødvendig for finansieringen av eiendommen. Det er ikke bestridt at beløpet på 160.000 kroner fra A utgjorde en del av finansieringen av eiendommen, men beløpet var et lån. Det bestrides at A selv betalte deler av beløpet til meglers kontor. Han overleverte hele beløpet i kontanter til henne. Selv om det skulle være en presumsjon for at midler fra den ene samboer er eierinnskudd og ikke lån, jf Tone Sverdrup side 142, er det i denne saken klare holdepunkter for en annen løsning, Dersom A mente at pengene var et eierinnskudd, burde han sagt klart fra om dette, og partene burde da ha inngått en intern avtale om eierforholdet.

       Lånet ble tilbakebetalt ved at B kjøpte en Harley Davidson motorsykkel til 175.000 kroner til A 12. januar 1996, samme dag som hun mottok skifteoppgjøret. Ved kjøpet av sykkelen uttalte hun også til A at han nå hadde fått tilbake sykkelen. Motorsykkelen var dårlig egnet som felles fremkomstmiddel, og det ville vært praktisk for B å anskaffe en bil for pengene fra skifteoppgjøret dersom hun ikke hadde lovet A å tilbakebetale lånet ved mottakelsen av skifteoppgjøret. B hadde heller ikke sertifikat for motorsykkelen. Det var ikke unaturlig at lånet ble oppgjort uten å kreve dokumentasjon da det heller ikke ble utstedt noe lånedokument ved kjøpet av eiendommen i 1994. A opptrådt som reell eier av sykkelen. Det vises blant annet til at han undertegnet som eier da sykkelen i 1997 ble satt i kommisjon. B hadde ingen egen interesse i sykkelen som ble registrert i hennes navn på grunn av at A da var underlagt tvungen gjeldsordning. A fortsatte å bruke motorsykkelen etter samlivsbruddet, i alle fall frem til juli 1999.

       Partene hadde ikke sammenblandet økonomi under samlivet. A bidro verken direkte eller indirekte til betjening av boliggjelden og dekket aldri boutgifter tilsvarende den eierandel han nå krever. Han betalte heller aldri andre faste utgifter. B mottok heller aldri penger av A til dekning av utgifter. B klarte selv å betjene lån og dekke alle utgifter. Hun hadde under samboerforholdet høyere inntekter enn det som fremgår av selvangivelsene.

       B har nedlagt slik påstand:

       Lagmannsretten bemerker:

       Det omtvistede punkt i saken er hvorvidt eiendommen --veien 32 eies i sameie mellom de tidligere ugift samboende.

       Retten bemerker innledningsvis at budskjemaet på eiendommen ble undertegnet av begge parter, at kjøpekontrakten ble inngått i Bs navn og at hun alene ble tilskjøtet eiendommen. Pantelånet ble også opptatt i Bs navn. Det foreligger ingen samlivsavtale mellom partene eller en egen avtale som regulerer eierforholdet til eiendommen eller innskuddet på 160.000 kroner.

       Det rettslige utgangspunkt er at etablering av ugift samliv ikke medfører sameie av det partene ved etableringen eier eller senere blir eiere av. « Sameie krever avtale eller et annet rettsstiftende moment », jf dom i Rt 1999 177 hvor det vises til uttalelser i Rt 1984 497 (på side 503) der det som eksempel på det siste nevnes « .. at enkelte eiendeler er innbrakt på en slik måte at man etter en konkret vurdering kommer til at de tilhører partene i fellesskap ».

       Etter rettspraksis kan medeiendomsrett stiftes ved partenes direkte eller indirekte bidrag til ervervet. Det siteres fra Tone Sverdrup: Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv (1997, 1. utgave ), side 142:

       Ved vurderingen av eierforholdet må det tas utgangspunkt i situasjonen på ervervstidspunktet for den faste eiendom. Faktiske forhold som har skjedd etter ervervstidspunktet får kun betydning i den utstrekning de belyser spørsmålet om eierforholdet på ervervstidspunktet.

       Lagmannsretten har funnet bevisvurderingen vanskelig da parter og vitner har gitt sprikende forklaringer. Dokumentasjonen er i liten grad egnet til belysning av det reelle tvistepunktet i saken. Retten vil nedenfor redegjøre nærmere for det faktum som er funnet bevist og de momenter som får betydning for vurderingen av tvistespørsmålet.

       Innledningsvis vil retten påpeke at den ikke har funnet det bevist at B på ervervstidspunktet klart uttrykte overfor A at innskuddet på 160.000 kroner var et lån som skulle tilbakebetales. Retten har heller ikke funnet det bevist at A på ervervstidspunktet klart uttrykte overfor B at innskuddet på 160.000 kroner gjorde ham til sameier i eiendommen.

       Retten legger til grunn at A solgte sin Harley Davidson-motorsykkel i september 1994 for å skaffe egenkapital til kjøpet av eiendommen --veien 32. Det er enighet mellom partene om at salgssummen på 160.000 kroner utgjorde en delbetaling av kjøpesummen for eiendommen. Partene er uenige om hvorvidt A personlig innbetalte deler av innskuddet kontant til eiendomsmegler. Slik retten ser det er det av mindre betydning hvem av partene om innbetalte beløpet. Retten legger vekt på at salgssummen for motorsykkelen var ment å gå inn som en del av kjøpesummen, og at innskuddet fra A rent faktisk utgjorde den vesentligste del av egenkapitalen ved kjøpet.

       Etter bevisvurderingen legger retten til grunn at eiendommen ble kjøpt av partene til bruk som felles bolig. Retten bygger på at begge parter sommeren 1994 var uten tilfredsstillende boforhold, og at de var enige om å etablere en fremtid sammen. Selv om kjærlighetsforholdet mellom partene kun hadde vart kort tid - retten legger til grunn at de ble kjærester våren/sommeren 1994 - hadde de kjent hverandre fra 1991. Det er etter rettens syn uten betydning for tvistespørsmålet hvorvidt de hadde etablert et ugift samliv før innflytting. Retten legger vekt på at partene ved inngåelsen av kjøpekontrakten i september 1994 var enige om at eiendommen skulle brukes til bolig for dem begge.

       Sentralt for vurderingen av eierforholdet er partenes økonomiske situasjon sensommeren 1994. B hadde tidligere på året brutt ut av et ekteskap, bodde på hybel, mottok gradert uførepensjon og drev i tillegg en systue. Hun stod i ligningen for 1994 oppført med en brutto inntekt på 165.899 kroner. Hun hadde et utestående krav mot tidligere ektefelle som refererte seg til salg av felles bolig. Etter hennes forklaring under ankeforhandlingen legger retten legger til grunn at det i september 1994 fortsatt var uklart hvor stort hennes tilgodehavende var og når skifteoppgjøret kunne bli utbetalt. Skifteoppgjøret på 154.271,06 kroner ble utbetalt 12. januar 1996.

       A er spesialutdannet sykepleier. Fra høsten 1993 hadde han vært ansatt i en MC-klubb i Oslo hvor han også bodde. Dette arbeidsforholdet ble avviklet sommeren 1994. Han hadde gjeld fra tidligere næringsvirksomhet og hadde i 1993 tatt kontakt med advokat for hjelp til gjeldssanering. Hans eneste aktivapost var den ovenfornevnte motorsykkelen. Han er i ligningen for 1994 oppført med en brutto inntekt på 137.835 kroner og en gjeld på 582.792 kroner. Offentlig gjeldsforhandling ble åpnet 25. oktober 1995.

       Etter bevisførselen legger retten til grunn at partene diskuterte hvorledes kjøpet av eiendommen skulle finansieres, og at B i første omgang selv forsøkte å finansiere kjøpet. Hennes økonomiske situasjon tilsa imidlertid ikke at hun fikk høyere boliglån enn 712.000 kroner. Hun klarte ikke alene å skaffe restbeløpet til boligen ved egen hjelp.

       Lagmannsrettens flertall - lagdommerne Gussgard og Lindseth - er kommet til at A er å anse som sameier i den faste eiendom.

       Det legges vekt på at eiendommen ble kjøpt til bruk som felles bolig, at kjøpet var et felles prosjekt og at innskuddet på 160.000 kroner utgjorde størstedelen av egenkapitalen. Det legges videre vekt på at As salg av motorsykkelen var nødvendig for å skaffe egenkapitalen. Selv om B hadde et utestående krav mot tidligere ektefelle i størrelsesorden 150.000 - 200.000 kroner, ville hun ikke ha klart å realisere kjøpet av --veien 32 uten innskuddet fra A.

       Rettens flertall finner det ikke sannsynliggjort at A var klar over at B mente at hans innskudd var et lån som skulle tilbakebetales når skifteoppgjøret ble utbetalt. B har ikke med tilstrekkelig klarhet formidlet at hun mottok innskuddet som et lån. Flertallet ser ikke bort fra at B i forbindelse med ervervet av boligen sa til A at hun ville kjøpe en ny motorsykkel så snart hun fikk skifteoppgjøret, men finner ikke et slikt utsagn tilstrekkelig til å etablere et låneforhold. På bakgrunn av det fellesskap som var mellom partene sommeren/høsten 1994 finner ikke flertallet at A burde ha forstått at B oppfattet innskuddet på 160.000 kroner som et lån til B.

       Rettens flertall finner heller ikke at etterfølgende omstendigheter er tilstrekkelige til å sannsynliggjøre at innskuddet på 160.000 kroner var et lån. Det legges til grunn at B ved kjøpet av motorsykkelen i 1996 ikke klart uttalte til A at hun nå anså lånet for å være tilbakebetalt. Etter bevisvurderingen fremstår ikke omstendighetene rundt kjøpet av motorsykkelen som oppgjør av et låneforhold mellom partene. Flertallet legger til grunn at B fremsto som den mest aktive part ved kjøpet. Hun tok kontakt med selger allerede sommeren 1995, finansierte kjøpet og registrerte sykkelen i sitt navn. Selv om det var enighet om kjøpet av sykkelen, finner ikke rettens flertall at kjøpet innebærer noe oppgjør av lån mellom partene.

       B har hevdet at motorsykkelen var dårlig egnet som transportmiddel, og at det ved mottakelsen av skifteoppgjøret ville vært mer praktisk for henne å kjøpe en bil enn en sykkel dersom hun ikke mente seg forpliktet til å tilbakebetale lånet til A. Hun hadde selv heller ikke sertifikat for denne type sykkel. Rettens flertall har forståelse for dette synspunkt, men kan ikke se at dette forhold kan få betydning for det juridiske tvistepunkt i saken. For flertallet fremtrer Bs kjøp av sykkelen som et utslag av at hun ønsket at A - på grunn av sin livsstil og tilknytning til MC-miljøet - igjen skulle få disponere en motorsykkel. Disposisjonen fremstår etter flertallets mening mer som utslag av en gest overfor A enn som et internt økonomisk oppgjør mellom de to samboerne.

       Flertallet finner det vanskelig å legge noen avgjørende vekt på vitneutsagnene om hvem som eide eiendommen. Det kan være vanskelig for vitnene å huske hvordan partene ordla seg ved kjøpet i 1994. Det kan også være vanskelig å skille mellom utsagn fra partene før og etter samlivsbruddet. Et annet forhold er at vitnene kan ha oppfattet begge parter som eiere av eiendommen på bakgrunn at fellesskapet mellom dem, uten at dette får avgjørende betydning for den juridiske problemstilling. Dessuten er flere av vitnenes utsagn flertydige.

       Etter en helhetsvurdering av de ovenfornevnte momenter har rettens flertall kommet til at A er sameier i boligeiendommen --veien 32.

       Flertallet legger til grunn at det er enighet mellom partene om at dersom retten kommer til at A er sameier i boligen basert på innskuddet på 160.000 kroner, er han eier med 17 % av verdien uten fratrekk av gjeld.

       Etter dette kommer flertallet til at dom blir å avsi i samsvar med ankende parts påstand.

       For lagmannsretten har B tapt saken fullstendig, men saken har vært svært tvilsom. Flertallet er på denne bakgrunn kommet til at hver av partene bør bære sine omkostninger både for byrett og lagmannsrett, jf tvistemålsloven § 180 annet ledd jf unntakene i § 172 annet ledd.

       Lagmannsrettens mindretall - sorenskriver Ragnar Thoresen - bemerker:

       Her er forholdet at to kjærester i 1994 ønsket å etablere samboerforhold, og at det i den enes navn kjøpes boligeiendom til felles bruk. Dersom det ikke foreligger konkrete forhold som indikerer det motsatte, vil det foreligge en presumsjon for at den formelle eier også må anses som den reelle eier.

       Når det gjelder partenes forutsetninger for kjøpet, har B understreket at hun etter nylig havari i sitt ekteskap var opptatt av å eie noe alene. Selv om hun var alvorlig forelsket i A, visste hun lite om han. A har på sin side fremholdt at han ville satse hele fremtiden på forholdet til B, og at det var naturlig at de begge skulle være eiere av den felles bolig. Mye tyder på at de mellom seg ikke har uttrykt direkte hvordan de så på det interne eierforhold, noe som ikke er uvanlig mellom nyforelskede par. De må begge bære et ansvar for at de ikke har sørget for å formalisere sine forutsetninger på en klarere måte.

       A har imidlertid vært klar over at de formelle kjøps- og lånedokumenter lød på hennes navn alene. Når han hevder at han av hensyn til sine kreditorer ikke ville at de formelle eierforhold skulle være i samsvar med de reelle, hadde han en særlig oppfordring til å istandbringe en tydelig intern avtale med sin samboer.

       I denne uklare avtalemessige situasjon finner mindretallet at partenes etterfølgende opptreden bidrar til å kaste lys over forholdene. Det legges stor vekt på det forhold at B i mai 1996, i samråd med sin samboer, kjøpte en ny motorsykkel av samme merke som A i september 1994 hadde solgt for å finansiere boligkjøpet. Kjøpesummen for denne lå kr 15.000 over den salgssum A fikk i 1994. At kjøpet av den nye motorsykkel ble gjennomført umiddelbart etter at hun mottok oppgjøret for den leilighet hun hadde eid sammen med sin tidligere ektefelle, bekrefter hennes opplysning om at hun følte et ansvar for å gjøre opp en forpliktelse overfor samboeren så snart hun ble økonomisk i stand til det. Hun var ikke i en slik økonomisk situasjon at det fremsto som naturlig for henne å gi samboeren en så betydelig gave, og det var ikke et naturlig kjøretøy å kjøpe dersom det skulle være til felles bruk og nytte. A var fortsatt en ivrig MC-tilhenger og engasjert i en MC-klubb. At sykkelen ble registrert i Bs navn, kan ikke anføres som et argument i motsatt retning, så lenge situasjonen var at A selv ønsket en slik ordning av hensyn til kreditorene.

       Saken fremstår som annerledes enn de uttalelser man har fått referert fra dommer og juridisk teori, idet man da ikke har hatt tilsvarende ytelse tilbake til den som krever medeiendomsrett.

       Partene har ført vitner, som i større eller mindre grad har gitt støtte til de respektive parters syn. Mindretallet finner det vanskelig å utlede noe sikkert fra disse vitneprov. Derimot finner en å burde legge vekt på forklaring fra et vitne som i denne sammenheng fremtrer som nøytralt, nemlig ektefellen til den person som i 1994 solgte den aktuelle boligeiendom. Han har redegjort for at han i forbindelse med et nabovarsel har fått bekreftet direkte fra A at han ikke eide noe av eiendommen. Han har også fått forklart fra B, mens A var til stede, at hun var eier alene.

       Endelig legges det vekt på at B egentlig var i en slik økonomisk situasjon at hun kunne kjøpe den aktuelle eiendom alene. Selv om hun tilsynelatende hadde lav inntekt, var hennes egentlige problem at hun ikke fikk frigjort den egenkapital hun hadde i forbindelse med salget av tidligere bolig. Det hun først og fremst trengte var derfor en forskuttering av dette utløsningsbeløpet, og det synes ikke bestridt at hun først forsøkte å skaffe seg dette via andre kanaler.

       På denne bakgrunn finner mindretallet at B har sannsynliggjort at hun hele tiden har ment å kjøpe eiendommen alene, og at den finansieringsbistand hun fikk fra A må være å anse som lån. I og med at de begge skulle bo sammen i boligen, fremstår det ikke som uttrykk for det motsatte at de begge var aktive når det gjaldt å finne bolig, og at de innledningsvis begge skrev under på et budskjema. Det forhold at A skulle sikre seg selv adgang til bolig ville i seg selv være tilstrekkelig motiv for han til å « ofre » sin motorsykkel for en periode.

       Etter dette avsies dom i overensstemmelse med flertallets standpunkt.